Til russen

  • 14.05.2017 kl. 14:48

Snart er tiden over. Den tiden dere gikk inn i med skrekkblandet fryd. Husker dere flelsene dere kjente p fr det hele startet? Kanskje det var hp, drmmer og glede. Kanskje det var usikkerhet, bekymring og redsel.

Rde klr, russeknuter, festligheter, sammenkomster, alkohol og rulling, for nevne en liten brkdel av alt som har fylt den siste tiden deres. Kanskje det er minner som aldri vil glemmes, og kanskje det er minner som aldri vil huskes.

N er det siste innspurt fr tre r p videregende skole avsluttes. Hper du er en av de heldige som kan se tilbake p russetiden med latter og smil og fornyelser fra begynnelse til slutt. Hper du ikke er en av de som ser tilbake p russetiden med trer, skrik og mareritt.

Her er tre historier vi vil dele med dere:
En gutt med rde klr ble svrt full i russebussen p et vors. Han er til stede, men blikket flakker og ordene stokker seg og kroppen vil bare hvile. En etter en person forlater stedet. En person ble igjen hos han for kl og ta han bak. Han ble voldtatt.

Ei jente med rde klr fr noe puttet i drinken sin p en fest. Hun ble bevisstls. Hun ble brt til et rom. Hun ble avkledd. Hun ble fotografert. Hun ble voldtatt.

Ei jente med rde russebukser er p vei hjem fra nach. Hun blir plutselig sltt ned i bakken. Hun mister bevisstheten. Da hun vkner av sitt eget skrik er buksen av henne og noe inni henne. Hun ble voldtatt.

Kanskje var det deg. Kanskje var det noen du var sammen med. Kanskje det var noen du kjenner.

Det er tre voldtekter for mye. Tre voldtekter som ikke bare delegger russetiden, men ogs fremtiden. Tre voldtekter som ikke bare skader personen som rammes, men de som str personene nr. Hver eneste voldtekt er en voldtekt for mye. Det innebrer en smerte som ingen skal oppleve.



Bilde fra russ.no
 

Kjre russ, hva kan gjres for at du eller noen du feirer tiden med ikke blir utsatt for voldtekt? Det er aldri offeret sin feil, bare gjerningspersonene, men kanskje kan du vre med forhindre det?

P vorset:
Gutten som ble s full var sammen med en gjeng vorset i russebussen. Det var mange som var vitne til tilstanden hans, og det var mange som forlot stedet uten vite at han var trygg.

Eksempel p hva som kunne ha blitt gjort for unng voldtekten:
- Flere kunne ha ringt hans mor eller far for f han trygt hjem til egen seng.
- Flere kunne ha vrt igjen for ta vare p ham.
- Flere kunne ha gtt inn igjen i russebussen for se til ham.

P festen:
Jenta som fikk noe puttet i drinken sin p festen ble brt til en rom, og det var mange som s det. Det var en person som tok p seg ansvaret for bre henne, men det var ingen som reagerte p det eller at han var lenge p rommet med henne.

Eksempel p hva som kunne ha blitt gjort for unng voldtekten:
- Flere kunne ha prvd f kontakt med jenta og da forsttt hvor alvorlig situasjonen hennes var.
- Flere kunne da ha ringt etter en ambulanse eller ftt henne til legevakten.
- Flere kunne ha blitt med henne inn p rommet og stoppet at hun ble avkledd, fotografert og voldtatt.

P nachet:
Jenta som dro fra nachet og ble overfalt p veien hjem var sammen med flere fr hun dro og hun passerte ogs flere. Ingen stilte sprsmlstegn til at hun gikk alene midt p natten.

Eksempel p hva som kunne ha blitt gjort for unng voldtekten:
- Flere kunne ha sagt at man ikke skal g alene midt p natten.
- Flere som passerte henne kunne spurt om hun nsket flge.
- Flere kunne ha ringt etter en taxi.

Poenget er at flere m vre bevisst p at voldtekt skjer og bevisst p at man kan forhindre det. Poenget er ikke skremme eller la noen andre enn gjerningspersonen fle skyld.

Vi er selv utsatt, og vi vet konsekvensene av det og det unner vi ingen andre oppleve. Vi har tenkt mange ganger at det var vr egen feil, for hva om vi ikke var med de personene p det tidspunktet? Vi har ogs hatt et nske om at noen kom reddet oss i forkant av handlingen som skjedde, men den personen vi skulle nske reddet oss kom ikke. Og det er selvsagt ingen andre enn gjerningspersonen sin skyld eller ansvar at voldtekten skjedde.

Voldtekt kan skje av en nr person eller akkurat der du er n -p bussen, vorset eller russetreffet. Stopp opp og tenk hvis det var du som l der full ble fingret av flere personer til stedet. Stopp opp og tenk om det var du som gikk der alene. Stopp opp og tenk om det var du som ble overfalt av medruss som nsket gjre deg vondt. Stopp opp og tenk om det var du som drakk for mye eller fikk noe puttet i drinken din. Stopp opp og tenk om det er noe som kan gjres, for det trenger ikke kreve mye.

Kjre russ, ta vare p deg selv og de rundt deg ?det er nemlig ikke alltid nok lime p nei er nei p russebuksen, og alle har et ansvar. Nyt siste dagene av det som skal vre en morsom og festlig tid!

Innlegg skrevet av June Holm og Andrea Voldum for Vi Tror Deg-Stiften.

HAR ALLE DET BEDRE UTEN MEG?

  • 29.03.2017 kl. 18:13

Har alle det bedre uten meg? Det er et sprsml jeg har stilt meg selv flere ganger. Dessverre er det vanlig for utsatte tenke nettopp dette. For det er ikke slik at det rammer bare en selv, og akkurat det kan gjre ekstra vondt. Da fler man ikke bare skam, men ogs skyld. Skyld for at man har forrsaket foreldre, ssken, nre venner og kjreste en vond periode. Man nsket det selvsagt ikke, men det ble automatisk slik.

Sliter man psykisk, kommer det til et punkt der man ikke lengre klarer skjule det for de nrmeste. Jeg har prvd, men masken har blitt opplst flere ganger. Selv om ikke ord har blitt sagt til enhver tid, s kan flelsene man sitter inne med gjennomskues. Det kan vre lett lese noen man kjenner.

Min far har fortalt at han har vrt s redd for miste meg. "Det er flere ganger jeg har tenkt at du kanskje ikke kommer til vre der neste dag". Dette sier veldig mye om hvor mye det kan ramme prrende, og da spesielt foreldre. Vi har ikke snakket mye om det som har skjedd innad i familien, men de vet alt gjennom ha vrt tilskuer i hver eneste rettsak og i enkelte avhr. De har sett meg som fornrmet. De har hrt og sett meg avgi vitneforklaringer og svare p harde pstander fra forsvarsadvokater. De har sett han som ble tiltalt og dmt, bde i og utenfor rettslokalet. For en forelder, som vet at en person har pfrt deres datter s store konsekvenser, er ikke det enkelt forholde seg til. Selvsagt gr det inn p de rundt ogs, ikke bare den som er rammet.


Foto: Ellen Jarli
 

Mine tips til prrende:

- I en periode som dette, m man ikke glemme seg selv. Hvis du ikke har noe igjen til deg selv, har man heller ikke noe til de man str nr og nsker hjelpe. Ikke vr redd for  ske rd og sttte, for det vre prrende er ogs belastende. Det er ingen fasit p hvordan man kan hjelpe noen, men ved  gjre sitt beste skal man vre fornyd!

- Rutiner er ogs et nkkelord, spesielt i vanskelige tider. F i deg nok nring og svn, for har du ikke dette p plass er det lett at vondt blir verre. Husk ogs koble av innimellom, mosjonere og vre sosial. Finn en balanse p dette, s alt fokuset ikke ligger p det vonde.

- Det snakke ut og finne alternativer til terapi er ogs et viktig hjelpemiddel. Hva er det du liker gjre som fr deg til koble av eller f ut vonde tanker og flelser? For meg har skriving vrt den beste terapien, men for andre kan det vre noe helt annet som hjelper.

- Prv forst situasjonen til den som har det vanskelig. Les og sk etter kunnskap, s du forstr p en bedre mte. De fleste psykiske og fysiske plager har man i dag mye informasjon om. Dette kan gi deg opplevelsen av mestring og kontroll, som prrende. Det kan ogs gjre at samtalene blir lettere, at du kan komme med gode rd, behandlingsmuligheter og andre viktige innspill.

- Vr i dialog med helsetjenesten, enten det gjelder for deg selv eller den du er prrende til. Om vedkommende fr hjelp, se gjerne hvilken hjelp som blir gitt og at det tilfredsstiller behovene. Ikke vr redd for sprre eller snakk om situasjonen, det kan hjelpe bde for deg selv og andre. Man skal ikke fle seg til bry, for dette en en viktig jobb som noen utfrer, og da skal de vre der for bde den rammede og de rundt.

Man mter ikke livet uten utfordringer, men tro meg nr jeg sier at man blir styrket av det! Jeg hper du slipper komme i en vanskelig situasjon, men om du gjr det, s hper jeg dette innlegget kan vre til hjelp.
 

♥ Skrevet at June Holm

 

SKAM OG SELVSKADING

  • 24.03.2017 kl. 12:18

Skam ble et faktum da jeg ble utsatt for voldtekt. Allerede dagen etter handlingen skrev jeg dagbok. Tankene var blitt til kaos i hodet. Ved f de ned p papiret, kunne jeg kanskje rydde litt opp i de. Frst syv r senere klarte jeg lese dagboknotatene igjen. Jeg inns hva jeg flte, tenkte og slet med. Skam.

Utdrag fra dagbok 18. oktober 2009:
Jeg har lyst sove, s jeg kan glemme og forsvinne fra det jeg fler akkurat n. Sjokket gjr at jeg ikke er i stand til falle i noen dyp svn. Trene renner kontinuerlig fortsatt, og jeg har aldri flt meg s tom. Med bare ftter setter jeg meg opp av senga. Gr stegene ut til kjkkenet, og over stuegulvet. Tar i drhndtaket til badet, og stiller meg til veggen. Der blir jeg stende. Jeg slr hodet mitt inni flisene. Dunk. Dunk. Dunk. Hardt nok til at det gjr vondt, men ikke s hardt at jeg forsvinner. Jeg ser meg selv i speilet. Fler meg like tom p utsiden, som p innsiden. Jeg skyller ansiktet mitt under varmt vann. Prver f bort mascaraen som har lagt seg rundt ynene, og stripene som har formet seg mellom lag av sminke.

Handlingen, og den siste kommentaren hans gr i reprise i hodet mitt. "Hvis du sier dette til noen, tr du ikke tenke p hva som vil skje med deg." Kan ikke dette bare forsvinne fra meg? Jeg fler meg ikke som den June jeg var noen timer tidligere. Jeg fler meg tom, ekkel, skitten, skamfull, delagt, svak og uverdig.

Jeg vil prve vaske bort smerten. Finner et hndkle og setter meg p huk i badekaret med glovarmt vann, som er p fullt trykk. Jeg spyler og skrubber med hndkleet. Hvor lenge vet jeg ikke, men lenge nok til at vannet har blitt kaldt og blodet renner fra huden min. Blodet blandes inn i det klare vannet, og skylles ned i sluken. Hndkleet vrir jeg opp i vannet, og tar det med meg p rommet igjen. I nederste skuffe p rommet mitt har jeg en pakke med smertestillende. Jeg har hrt at Paracet kan dempe psykisk smerte. Jeg presser ut tablett etter tablett fra plastikken, og lar de ligge p kommoden til jeg har fylt et glass vann. Jeg svelger ned til vannet er tomt og tablettene er borte.

Jeg legger meg under den rosa dyna. Det vte handkleet legger jeg over underlivet. S prver jeg falle i svn, i den sengen jeg nylig har blitt voldtatt i. Men svn fles fjernt, og jeg ligger vken i det som fles som en evighet. Tenker, grter, tenker mer og grter mer. Det sier kanskje seg selv at det ikke ble mye svn den natten, selv om jeg ble dsig av tablettene. Panikken, redselen og angsten var fortsatt i meg. Jeg hadde ogs smerter i underlivet, og en type kroppsvondt som jeg ikke helt kan sette ord p. Det var s mye i hodet p en gang, samtidig som jeg kjente p en tomhetsflelse jeg ikke hadde opplevd tidligere. Kroppen var utmattet, og jeg var tom for trer.

Da jeg vkner igjen fler jeg p de samme flelsene jeg hadde fr jeg falt i svn. Jeg spr meg selv, hva jeg har gjort for fortjene dette. Det fltes naturlig prve finne svar. Men jeg finner ikke svar. S gjentar jeg det samme som jeg gjorde den natten. For jeg fler meg ikke renere, heller mer skitten. Jeg slr hodet i veggen, igjen. Dunk. Dunk. Dunk. Skyller ansiktet i kaldt vann, fr jeg igjen setter meg p huk i badekaret for prve vaske bort smertene. Til mer jeg skrubber, til bedre fler jeg meg. Det skal ikke mye til fr blodet renner denne gangen. Da jeg sier meg ferdig, innser jeg at det ikke er noe jeg kan gjre for fjerne smertene, endre p situasjonen eller ta bort hendelsen fra livet mitt. Skrubbingen gjr godt der og da, men det fles fortsatt like vondt nr jeg gir meg.

Det er s mange tanker jeg ville f ut av systemet, men mest av alt hper jeg p bli meg selv igjen. Bare vre den gamle June. Hun som gikk der bekymringslst og tenkte at hun hadde en fin kveld p byen.

Jeg gr tilbake til senga. Rommet mitt har svarte vegger i utgangspunktet, men n fltes det virkelig svart der. Jeg ville rive ned familie- og vennebildene som henger p rekke bortover veggen. Jeg flte at jeg hadde sviktet hver og en av de, og meg selv inkludert. Jeg klandrer bare meg selv. Prver fortsatt finne svar p det som har skjedd. Fortjente jeg det? Kunne jeg ha gjort noe for unngtt det? Hvorfor dro jeg ut den kvelden i det store og hele?

Jeg kunne ikke forandre noe, men jeg flte skam og nsket svar. Jeg l der og fikk handlingen i reprise. Det han hadde sagt under voldtekten var blitt til stemmer i hodet mitt. Jeg s meg selv ligge der med hnden hans foran munnen min. Redsel i ynene, og trer som renner nedover ansiktet.


Foto: Ellen Jarli

-

Du kan ikke hate
deg selv lykkelig.
Du kan ikke kritisere
deg selv fornyd.
Du kan ikke skamme 
deg selv verdig.
Forandringer
skjer med 
egenkjrlighet og selvpleie.

-

Skam ble til selvskading. Det var for meg en naturlig reaksjon, selv om det fles helt uutholdelig. Dessverre vet jeg at mange opplever det p samme mte. Selvskading er tabu, men ved snakke om det kan vi f det bedre, samt hjelpe hverandre.

Jeg hadde slitt med spiseforstyrrelser noen r i forveien. De blusset opp igjen kort tid etter voldtekten. En intens trang ble rutiner i hverdagen min. Inntak av mat. Fingrer i halsen. Oppkast. En liten flelse av lettelse, fr skammen kom tilbake. Da enda mer intens.

Skading i form av sl hodet i veggen og skrubbing, vedvarte i et halvr. Perioder mer intenst. Da spesielt like etter voldtektene. Bulimien var ogs i perioder mer intens, men i to r var jeg veldig syk. N er det nesten fire r siden jeg ble fri. Fri for spiseforstyrrelser. Fri for denne typen selvskading.

I fjor inns jeg ogs at jeg hadde drevet en form for selvskading. Rovdrift av meg selv. Det var ikke noe rom for en pause, avslapping, ro eller ikke gjre noe. Dagene gikk i ett. Fra morgen til kveld. Grunnen til dette var at jeg ville flykte fra egne tanker og flelser. Dette gjorde at jeg ble utbrent vren 2016. Ikke fr jeg kom i den situasjonen, og tok meg tid til se tilbake, inns jeg at ogs det var en form for selvskading. Jeg mtte lre den harde veien, men frst da ble jeg bevisst.

Jeg er ikke stolt av det vonde jeg har gjort mot meg selv. Jeg er stolt av at jeg har klart bli fri fra det.

Skammen og selvskadingen er det som har vrt aller vanskeligst for meg snakke om. Jeg har aldri delt det her p bloggen eller snakket mye om det. Muligens fordi dette var smerter jeg utsatte meg selv for. Det var jeg som stod bak det, og ikke en handling jeg ufrivillig ble utsatt for. Likevel var det en innvendig smerte jeg hadde behov for f ut. For sekunder eller minutter, klarte jeg f ut denne innvendige smerten. Det som likevel har hjulpet mest er snakke om det. Timene jeg har brukt sammen med en psykolog, eller ved pne meg til andre som forstr. Man trenger ikke bre p skammen alene.

-

Deler jeg historien min,
til noen som reagerer
med empati og forstelse,
vil ikke skammen overleve.

-

I dag kjenner jeg ikke p skam. Jeg kjenner p styrke. En styrke, som gjr at jeg har et engasjement og behov for hjelpe andre. Dette gjennom Vi Tror Deg-Stiftelsen, skriving, foredrag og ellers holdningsskapende arbeid! Forhpentligvis vil det medfre mindre skam og selvskading.

 

♥ Skrevet av June Holm

I DAG ER DET TRE R SIDEN

  • 23.03.2017 kl. 18:45

Lrdag 22. mars 2014. Jeg har akkurat sttt en time foran speilet. Tatt p meg favorittblusen min og svarte jeans. Jeg fler meg fin. Klokken nrmer seg 20:00, og jeg er klar for middag hos tante og onkel. Vi er i Hemsedal for helgen. Jeg og mamma gr i forveien. Lillesster og venninnen hennes kommer etter. Vi er presise inn dra og klar for god mat, god drikke og godt selskap. Med nok alkohol i kroppen drar jeg spontant ut p byen. Alene.

Alkohol? Hvorfor drakk jeg?
Alene? Hvorfor reiste jeg alene?


Utenfor Burgeren i sentrum av Hemsedal mter jeg p en guttegjeng som jeg anser som hyggelig. De spr om jeg vil vre med p nach. Nei, sa jeg frst. De skulle motsatt vei av hva jeg skulle. Han ene tilbyr at vi kan ta en taxi tilbake til sentrum etter nachet. Da sa jeg ok, og ble med p nach. Flere er i taxien sammen med meg. Gutter og jenter, kvinner og menn. Jeg kjenner ingen.

Hyggelige? Hvorfor ans jeg de egentlig som hyggelige?
Ukjente? Hvorfor satt jeg meg i en taxi med ukjente folk?


I taxien satt jeg p fanget til en ukjent mann. Han tafset p meg, s jeg flyttet meg over til et nytt fang. S enda et ukjent fang og enda en ukjent mann.

Tafset? Hvorfor tafset han p meg?
Ukjent fang? Hvorfor satt jeg meg p fanget til en ukjent mann?


Etter ti minutter kjring, ankommer vi Harry Hytta, der nachet er. Alle virker hyggelig, kanskje litt fulle, men alle med godt humr. Jeg klarte kose meg p et nach med helt ukjente folk. Jeg mottok en drink.

Harry Hytta? Hvorfor dro jeg egentlig hit?
Drink? Hvorfor tok jeg mot drinken?


Etter hvert blir jeg spurt om bli med ned i kjelleren. Jeg, sammen med to menn. De gir meg beskjed om sette meg ned p senga, og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Den ene ukjente, satt til hgre for meg. Den andre ukjente, stod ovenfor meg. Han til hgre tar frem en liten pose med noen kapsler i. Uten at jeg spr, plasserer han ene kapselen i hnda mi. Han tar en selv, og gir en til mannen ovenfor meg. Jeg spr hva det er. Svaret jeg fr tilbake er lite tydelig. Noe med M. Jeg spr om det er farlig. Svaret jeg fr er klart og tydelig nei. Det er ikke farlig, den vil bare gjre at jeg blir glad og at livet mitt fles fantastisk. S henter en av mennene et glass vann. Kapselen i munnen, og vannet som skyller den ned. I likhet med de to mennene, tar jeg kapselen og stoler blindt p at den ikke er farlig. Jeg spr nr den vil gi virkning, og fr til svar at jeg vil merke det om 30-40 minutter. Jeg ser p klokken og den er halv to p natten.

Kjelleren? Hvorfor ville de ta meg med dit?
Kapsel? Hvorfor ville de gi meg den? Og hvorfor tok jeg den? 


Vi er tilbake i hovedetasjen igjen. Klokken nrmer seg to, og jeg fler meg ikke vel. Jeg fler meg kvalm og drlig, s jeg sender en melding til en jeg mtte tidligere p kvelden. Jeg fr ikke svar. Jeg blir drlig. Ikke bare litt drlig, men forferdelig drlig. Hjertet banker s fort at jeg blir redd. Livredd. Jeg tar frem telefonen igjen. Prver sende en melding til mamma med hjelp. Jeg klarer det ikke. Det er som at telefonen flyr ut av hendene mine. Til slutt gir jeg opp. Jeg fr hverken til skrive eller si hjelp.

Drlig? Hvorfor ble jeg drlig?
Hjelp? Hvorfor klarte jeg ikke skrive eller si hjelp?


Jeg ser dobbelt. Tingene i rommet flyr rundt. Folk snakker s fort, gjentar ord og jeg mister meg selv helt. Jeg ser meg selv utenfra. Andrea er forvirret. Andrea er utrolig redd. Andrea er hjelpesls. S fr jeg med meg at noen prver snakke til meg. Nunununu drardrardrar viviviv nednedned. Jeg prver reise meg opp, men er ustabil. Det kjennes som jeg gr p en trampoline som er i full bevegelse. Halvveis ned kjellertrappa faller jeg. Alt blir svart. P dette tidspunktet har jeg mistet all kontroll over min egen kropp. P dette tidspunktet skulle jeg nske noen ringte 113.

113? Hvorfor ringte ingen 113?
Et fall? Hvorfor faller jeg s hardt?


Det kom aldri til det punktet at jeg fikk hjelp. Det skjedde aldri, selv hvor mye jeg nsket det. Spesielt n i ettertid. De tre mennene valgte utnytte at jeg hadde mistet kontrollen. N skulle det bli enda verre, og de skulle utnytte meg enda mer. De to som ga meg dopet, pluss en til, drar meg med ut fra hytta. De brer meg med i en taxi og inn i ei campingvogn. De voldtar meg. En etter en, i mange timer. Det tar bilder og har absolutt ingen respekt for meg og min kropp.

Utnytte? Hvorfor valgte de utnytte meg?
Voldta? Hvorfor skulle alt dette g utover meg? 




Jeg husker noen glimt fra kvelden. Glimt jeg skulle nske jeg ikke husket, men som stadig vekk kommer tilbake til meg. De glimtene kommer som flashbacks, som traumer og som vonde mareritt natt etter natt. Tre eldre menn, mot forsvarslse meg. Jeg har aldri flt meg s liten. Jeg var livredd, og redd konsekvensene skulle bli enda verre om jeg strittet mot. I etterkant har jeg klandret meg selv og stilt mange sprsml. Noen av sprsmlene har jeg nevnt etter de skrevne avsnittene over her. Noen av disse sprsmlene ble ogs brukt mot meg i rettssakene. Man straffer seg selv nok med slike sprsml etter en voldtekt, om man ikke skal f de slengt det mot seg i rettssakene ogs. Jeg har spurt meg selv om de er tom for empati og medmenneskelighet. De fikk meg til og med til tenke kanskje det var min egen feil. Nei, og atter nei. Ikke faen om det er min feil. Det er kun de som utfrer slike handlinger sin feil. Jeg er s takknemlig for at jeg klarer tenke det den dag i dag. Til tross for at jeg ikke ble trodd, og de ble frikjente.

I dag er det akkurat tre r siden. Jeg har gruet meg til denne datoen lenge n. Det verste er kanskje ikke datoen, men hvor uvel jeg blir bde psykisk og fysisk. Det er skummelt hvor mye kroppen husker. Den ga meg allerede varsel i forkant av datoen, men til nrmere datoen har kommet, til mer preget har jeg blitt. Hjertet mitt gjr vondt, og spesielt vondt er det i dag. Jeg har angst. Jeg fr ikke sovet godt og kjenner det knyter seg p innsiden av lrene mine. Jeg er kvalm, uggen nedstemt, trist og sint p samme tid. Kroppen min gir beskjed om at jeg har en vanskelig dag foran meg. Dette skjedde ret etter, to r etter og n tre r etter hendelsen. Likevel hadde jeg et hp om at det ikke skulle oppleves s intenst tre r senere. Jeg tok feil. Det er nok ikke s synlig utenp, for jeg ser bde oppegende, opplagt og frisk ut. Men det indre ser ingen. Det er det kun jeg som kan fle og kjenne p.

Selv om jeg er sint for at denne datoen fortsatt skal gjre s vondt, s har jeg innsett at det tar tid fjerne en s alvorlig hendelse fra livet mitt. Voldtekt gjr vondt og er vondt. For meg er det veldig vanskelig snakke om flelser rundt dette. Jeg er veldig flink til spille tff og hard. Likegyldighet har ogs blitt en del av meg disse rene. Jeg sliter med plassere flelser, bde vonde og gode. Dette er vanskelig innrmme, siden jeg har sttt frem i media med min historie, men media blir p en mte en fasade der man bare fr se en liten del av et stort bilde. Det er tre r siden n. Tre r som har bydd p kraftige nedturer, men ogs noen oppturer. Disse oppturene betyr veldig mye for meg. Det er godt sitte igjen med noe positivt etter alt det negative. For mange vil det vre vanskelig forst, for andre er det lett forst. Jeg ble voldtatt, noe som s klart er en vond og negativ opplevelse. Det positive er alt jeg har lrt p veien, bde om meg selv, livet, mennesker, samfunnet, rettssystemet og mye mer. Jeg har ftt mte mennesker som jeg mest sannsynlig aldri hadde mtt om det ikke var for denne hendelsen, og det er mennesker som betyr mye mer enn en negativ hendelse i livet mitt.

N nsker jeg ikke bytte ut livet mitt med noen. Jeg har blitt raskere voksen p noen omrder, andre ikke. N har det blitt en del av meg, livet mitt og fremtiden min. Uansett er jeg stolt over den jeg er i dag. Det er s viktig se fremover, og ikke leve i fortiden. Jeg gjorde det lenge, og klarte ikke gi slipp. Det er s vondt leve i fortiden, for den kan man ikke gjre noe med. Det beste valget jeg har tatt, i tillegg til navngi de tre frikjente, er ta et steg fremover. Jeg velger vre pen og rlig, fordi jeg vet hvor srt det kan vre for andre som sitter der alene med slike flelser. Klarer jeg hjelpe andre med vre pen, gir det meg s mye tilbake. Jeg nsker at vi skal snakke, dele og diskutere voldtekt som et vanlig tema, ikke et tabubelagt et.

 

♥ Skrevet av Andrea Voldum

KJRE ANGST

  • 21.03.2017 kl. 13:52

Du kom, og du gikk. I begynnelsen kjente jeg ikke til deg. Visste ikke hvem du var, og hva du ville meg. Jeg beskrev deg som en tung murklosse p brystkassen min. Du startet med vre fem kilo, s ble du til ti kilo, og etter hvert tyve kilo. Det i veldig lang tid. P dette tidspunktet trodde jeg det var noe galt med pusten min. Jeg visste fortsatt ikke hvem du var, bare at du preget meg hver eneste dag. Du gjorde meg stresset. Du gjorde meg ukonsentrert. Du gjorde meg redd. S tok du over hverdagen min. Jeg kontaktet lege. Noe var galt med meg, men jeg visste ikke hva.

Jeg satt p en enkel trestol. Dro fingrene mine hardt, men sakte opp og ned mellom halsen og brystet mitt. Beina mine trippet i hurtig takt. ynene mine ble fylt med trer. Til slutt rant ynene over. Det dryppet saltvann fra ansiktet mitt. Jeg flte meg hjelpesls, fortvilet, utsatt og altfor srbar. Legen satt heldigvis foran meg denne gangen. Hun var hvitkledd, med forstelse og kunnskap. S sa hun ordet. Angst.

Du - murklossen, som var blitt tyve kilo - var angst. Du - alle de uhndterbare flelsene - var angst. Jeg hadde hrt om deg fr. Noen venner har ogs slitt med deg. Jeg visste ikke at du ville komme til meg ogs. Hvorfor kommer du? Til meg, til andre? Noen ganger var du s intens at jeg trodde du skulle ta livet av meg. Pusten min snevret seg nemlig sammen. Ble kortere og hyppigere og kraftigere. Hyperventilasjon. Kroppsdelene mine mistet flelsene i seg. Det ble svart. Som at jeg mistet kontrollen. Som at du tok over meg. Jeg trodde jeg skulle d.

Jeg fikk snakket om deg med venner, psykologer og andre fagpersoner. Jeg fikk til og med undervisning om deg. Vi ble bedre kjent. Du er egentlig ikke farlig, selv om jeg flte du var det og trodde du var det. Du ga meg en snn uutholdelig flelse. Som at hodet og kroppen min ikke hang sammen lengre. Men det var akkurat det det gjorde. Det hang sammen. Kanskje til og med sterkere enn noen gang. Det var et tydelig bnd mellom hodet og kroppen min. Bndet ga meg varselsignaler om fare. Dette mtte jeg lre meg hndtere. For varselsignalet var ikke reelt. Bare noe som skremte meg. Utlste panikk og redsel. Frst vant du p en mte over meg. N er det jeg som vinner over deg. For jeg vet hvem du er, og hva du gjr med meg. N er du bare angst, og jeg vet at du ikke er farlig.

Fr var vi fiender. N er du p en mte min venn. For jeg vet hvordan jeg skal samarbeide med deg for f det bra igjen. Du fr nemlig ikke overtaket nr du bygger deg opp lengre. Du krevde ditt, men lrte meg at jeg er sterkere enn deg. Du kan egentlig bare gi opp. Dra deg langt bort fra meg, og alle andre mennesker.

Du er ubehagelig, men ufarlig. Du kom fordi jeg har levd med for mye stress og belastning over lang tid. Hadde du ikke kommet, s hadde jeg ikke skjnt dette. Jeg hper du er borte for godt, men om ikke s vet jeg hvordan jeg skal hndtere deg. Andre kan ogs hndtere deg med behandling og hjelp av egen innsats. Jeg flte meg unormal og syk, da jeg ble kjent med deg. Men faktisk er du en av de vanligste psykiske helseplagene i Norge. Dessverre m om lag 30 prosent av de flotte menneske i landet, bli rammet av deg, og du kommer gjerne i kombinasjon med depresjon. N skal jeg fortelle deg noe, kjre angst, du er ikke kommet for vre en "livslang flgesvenn". Du er en "venn" som kommer for g. Heldigvis.


Foto: Ellen Jarli

Kjre angst, takk for det du har lrt meg.

♥ Skrevet av June Holm

DEMONSTRASJON RETTSSIKKERHET FOR KVINNER: APPELL AV JUNE HOLM

  • 20.02.2017 kl. 11:59

Ord blir sm. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formidle hvor mye dette betyr for meg. Vi er mange som har vrt gjennom dette, og under demonstrasjon rettssikkerhet for kvinner - 8. august 2016 - ble vi alle vitne til et unikt samhold. Teller vi til ti sammen, s har en av de ti, blitt utsatt for det samme som meg. Voldtekt. Teller vi til hundre, s har en av de blitt dmt for voldtekt. Det er ikke rettferdig.

Jeg holdt appell p "Demonstrasjon: Rettsikkerhet for kvinner", foran Stortinget. Engasjementet er det mest rrende jeg har opplevd! S mye kjrlighet og sttte. Jeg hper og tror at demonstrasjonene utgjorde en forskjell! Dette skal aldri glemmes, men fortsette kjempes for. Jeg er s takknemlig for at Kvinnefronten ga meg mulighet til formidle. Jeg delte min historie, for kanskje kunne jeg hjelpe noen som var til stede. Kanskje kunne noen f trst og hp. At de aller fleste til stede trket trene, ble rrt og takknemlig over min tale, var ikke i min fantasi. Jeg hadde ikke ventet at titalls kvinner skulle komme bort til meg for gi meg klem og si tusen takk. Jeg hadde heller ikke ventet at journalister og fotografer skulle st i k for f noen ord med meg og Andrea.

Det var s rrende og betydningsfullt at Andrea kom bort til meg etter appellen. Dette er den modigste jenta jeg vet om, s skulle hun sette snn pris p det jeg gjorde. Hadde det ikke vrt for Andrea, s hadde ikke jeg og tusenvis av andre stilt opp p demoen, s jeg vil avslutte med gi en stor takk til henne og alle andre som har vist engasjement for dette! Sammen er vi sterke ♥

Her kan du hre appellen jeg holdt:


 

♥ Skrevet av June Holm


 


 

TIL ANDREA

  • 19.02.2017 kl. 17:29

I syv r har jeg brt p en tung ryggsekk. Jeg har pnet lokket av ryggsekken i blant, og snakket om lasten den medfrer til politiet, psykologer og fullsatt rett. Familie og venner har stttet meg hele veien, og jeg er s takknemlig for det. Likevel flte jeg mye p en sorg og tomhet. Jeg flte meg ensom, fordi jeg ikke hadde den personen som forstod meg fullt og helt.

Det er 8. august 2016. Jeg sitter foran speilet og ver p en appell. Det er nemlig ei jente som har gitt et sterkt inntrykk p meg de siste dagene. Hun stod frem i media etter at tre menn ble frikjent for ha gjengvoldtatt henne. Jeg kjente p urettferdighet og makteslshet. Jeg skrev en melding til henne for vise min sttte. Det jeg ikke visste da, var at jeg dager senere skulle mte henne.

Denne jenta er deg, Andrea. Du som er den sterkeste, modigste og tffeste jeg vet om. Det er demonstrasjon foran Stortinget. Tusenvis mter opp for kjempe for kvinners rettssikkerhet. Vi vil st sammen for vise vr sttte, og det spesielt til deg.

Jeg var nervs fr appellen. Jeg var ogs usikker og redd. Dette var frste gang jeg skulle st foran en folkemengde for  dele historien min. Jeg nsket vise min sttte til deg og alle andre som har gjennomgtt noe lignende. Jeg har flt mye p skam og skyld, og vet at alt for mange andre utsatte har flt p det samme. Kanskje kunne du eller en annen person i folkemengden f trst, forstelse og hjelp om jeg delte historien min. Jeg ville dele budskapet mitt, og fortelle at det aldri var din feil. Det var ikke din feil at personene og stedet ble farlig for deg. Du ble dessverre utsatt for noen farlige personer, som hadde behov for utve makt og kontroll ovenfor et forsvarslst menneske. Du fortjente ikke det du gjennomgikk, og heller ikke konsekvensene det har medfrt.

Etter appellen gikk jeg gjennom folkemengden. Mennesker trket trene, noen ga klemmer, andre s meg i ynene og sa tusen takk. Jeg ble varm i hjertet for denne responsen hadde jeg ikke sett for meg. Jeg mter en journalist og fr jeg vet ordet av det kommer du gende mot meg. Smilet og ynene dine lyser mot meg og jeg fr en lang klem. Da var det som at jeg hadde ftt ei ny venninne. Du sier tusen takk. Akkurat det jeg nsket  fortelle deg, etter at du hadde sttt frem i media. Foran journalisten og fotografen blir vi stende snakke. Frste mtet med deg, ble til et flott bilde og sak av oss i VG. Det bildet betyr mye for meg den dag i dag, spesielt fordi det er helt ekte.



Foto: VG.NO (les saken her)

Alle intervjuene som ventet oss denne dagen, gjorde vi sammen. Dette til tross for at vi akkurat hadde mtt hverandre. I hljende regn, deler vi paraply og hopper over slepytter, mens filmkamera og mikrofoner er foran oss. Det fltes rart oppleve denne oppmerksomheten, men det fltes naturlig st sammen med deg. Da vi kommer under tak, avtaler vi at jeg skal vre med ut spise middag. Der fikk jeg bli enda bedre kjent med deg og den fantastiske familien din. Praten gr i ett, og det gr opp for meg flere ganger at her er det en overensstemmelse som jeg ikke har opplevd p denne mten fr. Ikke lenge etter kjrer du hele veien fra Lrdal til Tomrefjord.

Da jeg ble kjent med deg opplevde jeg ikke lengre ensomheten jeg hadde flt p i mange r. Tomrommet jeg hadde kjent p forsvant. Vi kunne n dele flelser, tanker og opplevelser. Det med forstelse og vite at vi har hverandre om vi trenger snakke. Jeg forstod deg. Du forstod meg. Slik ble vennskapet vrt helt spesielt med det samme. Vi hadde en sttte og forstelse i hverandre som jeg ikke hadde vrt vitne til tidligere. Dette har hjulpet meg p en mte som ikke noe annet har gjort. Man fler seg plutselig ikke helt gal, nr noen vet hva man snakker om og kan si jeg vet hva du mener, slik har jeg ogs hatt det. Jeg kan dele mange eksempel her, men akkurat n blir disse erfaringene mellom oss. Vi har har mye til felles gjennom vre historier. Da jeg mtte deg forsvant ensomheten og jeg fikk den venninna som forstod.

Tidligere har jeg alltid lurt p hvem jeg kan snakke med, men fra den dagen i august, visste jeg svaret. Det som er enda bedre, er at vi ikke bare deler det som er vanskelig. Vi har delt alt. Latter, gleder og alle oppturer p veien siden vi mttes. Vi har til og med bodd under samme tak. Jeg har aldri opplevd et vennskap som har gjort s mye med meg som person, og heller ikke utviklet seg s raskt. Dette er ene og alene, fordi jeg ikke lengre trenger fle meg ensom. Jeg fikk ei venninne som hadde kjent p det samme som meg, uten at vi kjente hverandre. N mtte jeg henne, og vi kunne dele alt i full fortrolighet. Dette har vrt viktig, og er viktig. Jeg hper denne historien kan inspirere noen der ute. Jeg har gtt i 7 r og flt meg litt ensom, men det fler jeg ikke n lengre. Tusen takk, Andrea!

♥ Skrevet av June Holm

"JEG HAR ALDRI TATT NOEN BAKFRA MENS DE SOV"

  • 17.02.2017 kl. 09:29

Solen glanser seg i solbrillene mine, hret er sltt lst og jeg nyter ferien. Jeg er i Australia, og skal oppleve en tre dagers seiltur langs Great Barrier Reef. En stor gjeng har satt seg i ring. Noen tar opp forslaget om starte drikkeleken Never have i ever eller som kjent p norsk jeg har aldri. Spillereglene kjenner du muligens til. Man skal drikke om man har gjort det man selv eller noen andre uttaler etter Jeg har aldri.. Selv har jeg satt meg ved siden av ringen, og fler ikke et behov for vre inkludert. Drikkeleken starter, og latteren er i gang. Den ene pstanden overgr den andre. S hrer jeg engelskmannen uttale noe som fr sinnet og frustrasjonen min til koke. Jeg har aldri tatt noen bakfra mens de sov. Han drikker, og det gjr en annen i ringen ogs. Noen blir stille, andre ler. Jeg tror ikke mine egne rer og klarer ikke holde meg ved siden av lengre. Bare for vre helt sikker, spr jeg unnskyld meg, hva var det du sa n?

Han gjentar uttalelsen sin etter ha drukket en slurk, s ler han mer. Som at det hele var ufattelig kult. Jeg sender et blikk jeg sjeldent sender til folk, og sier at han har utfrt voldtekt. For det er akkurat det han har gjort, og n blir det kjent for de frti menneskene i ringen. De som lo, blir stille, mens han selv fortsetter le og prver hente seg inn igjen med si jeg var full, og dessuten, det var jenta som sov ogs. Det gjr meg bare enda mer sint, for alkohol er ikke en unnskyldning nr det kommer til utve voldtekt. Den stakkars jenta, som uheldigvis hadde kommet i seng med feil person, var ikke i stand til forsvare seg. Lite provoserer meg s mye som nr mennesker utver makt og kontroll ovenfor noen som er svakere eller ikke i stand til motsette seg handlingen.

Det overrasker meg at ingen griper inn eller sier noe. Selv om jeg ser alvoret i ynene til flere i ringen, er jeg den eneste som sier noe. Jeg flte meg brtt mer alene. I frykt for delegge hele helgen og opplevelsen, trekker jeg meg bort fra folkemengden. Nr slike ting kommer p bordet, s klarer jeg ikke vre den positive, blide og gode June. Jeg blir skikkelig forbanna! Senere p kvelden, kommer flere jenter og gutter bort til meg og sier det str respekt av at jeg turte bryte inn. Der og da, er det liten trst. Hadde flere sagt noe nr hendelsen oppstod, hadde de det gjaldt kanskje skjnt alvoret av den begtte handlingen.

Selv om han var en voksen mann, skjnte han ikke at det var voldtekt. Han mente det var sex, og helt greit siden de begge var full. Nei, det er hverken sex eller greit ta noen bakfra mens de sover. Selve handlingen sier s mye om respekt og holdning ovenfor et annet menneske. Derfor velger jeg ogs skrive det her, for det handler om at noen ikke er bevisst p forskjellen p sex og voldtekt. Det er egentlig veldig enkelt: Sex er gjensidig. Voldtekt er nr noen er ptvunget seksuell omgang, ofte ved bruk av trusler, vold eller medikamenter. Den som begr voldtekt trenger ikke ndvendigvis bruke fysisk eller psykisk makt, ogs seksuelle handlinger mot personer som sover og er bevisstlse, for eksempel ved hjelp av skalte voldtektsdop, og personer som ikke er i stand til motsette seg handlingen er definert som voldtekt i norsk straffelov.

I etterkant av denne episoden, har jeg tenkt p den flere ganger. Det sjokkerte meg p en mte, men p en annen mte ikke. Hver eneste voldtekt, er en voldtekt for mye. Etter min mening skal det ikke ties, det skal snakkes ihjel, for bare p den mten kan vi vre med p endre holdninger, bevisstgjre og ikke minst f de som er utsatt til ikke fle seg s alene om det. Jeg vet flere som har vrt i lignende situasjonen som jenta som ble tatt bakfra, mens hun sov. Inkludert meg. Dessverre sitter fornrmede igjen med fle skyld og skam, nettopp fordi de ikke var i stand til motsette seg handlingen. Nr man vkner til liv igjen, er det ikke vanskelig skjnne at noe er fryktelig galt, men det er vanskelig vite hvordan man skal g frem med det. Denne problematikken gjr at de aller fleste holder skammen for seg selv, og ytterst f velger g videre med det. Snn skal det ikke vre. I dette tilfellet var voldtektsmannen stolt, men det er han og de andre som utfrer slike handlinger som skal skamme seg. - Ikke de utsatte.

♥ Skrevet av June Holm

Fra offer til vinner

  • 14.02.2017 kl. 12:38

En del av det forebyggende og holdningsskapende arbeidet Vi Tror Deg-Stiftelsen skal gjre er holde foredrag. P sikt vil Andrea Voldum og June Holm holde foredrag sammen. Vi er ogs p leting etter finne fagpersoner som engasjerer seg i budskapet vrt og vil formidle selv, for  bli en del av vrt foredragsteam. Da tenker vi i hovedsak p politi, advokater og psykologer. June holder foredraget fra "Offer til vinner" som handler om historien hennes og hvordan hun har klart lfte seg opp igjen etter en tff tid. Foredraget er delt inn i to deler. Den frste delen er et innblikk i historien hennes, mens den andre delen er bevisstgjring og selvhjelp.

Innen kort tid vil dere f innblikk i foredragsturneen til Vi Tror Deg-Stiftelsen, men vi nsker informere om at June Holm holder foredrag sammen med Marius Lken i Fredrikstad i morgen, 15. februar 2017. Dette holder sted p Fredrik II Videregende Skole, 1613 Fredrikstad. Fra klokken 19.00 - 21.00. Velkommen! Billetter til foredraget kan kjpes her.

Du har nok hrt litt av historien til Marius Lken gjennom media, men vi skal love deg at det er inspirerende hre historien fra han selv. Han overlevde Halloween-drapet i 2011, etter ha blitt pfrt livstruende knivstikk. Marius mtte brette opp ermene for ta kontrollen over eget liv. De verktyene deler han n med andre. Til tross for en alvorlig historie, vil publikum oppleve bde smil og latter.

June har kommet seg styrket ut av traumer og sykdom. Hun ble utsatt for to voldtekter p to mneder. De neste rene var som en berg- og dalbane med psykiske utfordringer. June er i dag frisk fra bde PTSD og bulimi. N deler hun sine viktigste hjelpemiddel gjennom foredraget "Fra offer til vinner".

Vi ser frem til en inspirerende kveld, der du fr mte Andrea og foredragsholderne. Du m mer enn gjerne sl av en prat med oss fr og etter foredragene, samt stille sprsml underveis.

 

Hjertelig hilsen Andrea & June

For en respons!

  • 13.02.2017 kl. 23:47

Wow! For en fantastisk respons det har vrt det siste dgnet. Vi er helt overveldet. Det har kommet utrolig mange henvendelser, og vi jobber med svare alle. I mellom tiden kan dere hre intervjuet June gjorde p God Ettermiddag Mre og Romsdal, p NRK P1. 

Vi gleder oss til dele mer om hva som skjer fremover. Dette har vrt en fantastisk start!


Hjertelig hilsen Andrea & June


 

Lansering av Vi Tror Deg-Stiftelsen

  • 12.02.2017 kl. 20:31

Kjre dere ♥

Det har vrt helt fantastisk dele denne nyheten med dere! Responsen har vrt helt enorm. Henvendelsene tikker inn, og vi er allerede godt i gang med svare. Vi gleder oss til ta dere med p denne reisen, ikke minst dele alt vi har planlagt. 

La meg ta dere tilbake i tid, s dere fr vite hvordan alt startet. For et halvt r siden ble jeg kjent med Andrea Voldum. Nrmere bestemt p demonstrasjon Rettssikkerhet for kvinner, 8. august 2016. Historiene vre gjorde at vi forstod hverandre fullt og helt fra frste stund, og ikke lenge etter fant vi ut at vi satt med de samme drmmene og mlene. Selv om vi akkurat mttes, var det som vi hadde kjent hverandre lenge.

I fjor sommer stilte jeg sprsmlstegn til  leve. Jeg kom frem til et svar. Hvis jeg kan hjelpe andre er livet mitt verdt leve. Jeg fortalte Andrea at min strste drm var vre der for andre voldtektsutsatte. P sikt nsket jeg starte et senter der man fr trygghet, sttte og hjelp til komme seg videre etter voldtekt. Det er en enorm prosess gjennomg politiavhr, rettssaker og behandling. Jeg flte meg hjelpesls i denne situasjonen. Andrea var enig, og siden hun ble kjent i media i begynnelsen av august, har hun hatt en visjon ? hjelpe andre! Dette var ogs grunnen til at hun valgte navngi de tre mennene som voldtok henne, for det siste hun nsket var at noen andre skulle gjennomg det samme. Da det stormet som verst i livet, valgte hun st opp og frem p en beundringsverdig mte. Dette har gitt henne prisene rets Jentepris (Plan Norge), rets Sogning (Sogn Avis), Astrid Gunnestads Minnepris (Magasinet Tara) og rets navn (Dagbladet).

I etterkant av vrt frste mte i august, har vi snakket sammen hver dag. Jeg kommer aldri til glemme telefonsamtalen da Andrea spurte om jeg ville vre med starte en stiftelse. Jeg var ikke i tvil, og ga henne et stort ja! Etter det har vi planlagt og jobbet mot denne dagen. N er dagen her, og vi kan endelig dele det med dere. Jeg og Andrea er n grunnleggere av Vi Tror Deg-Stiftelsen.

Foto: Espen Solli / espen-solli.com

Jeg er s utrolig stolt over hva vi har ftt til, og kan ikke vente til fortsettelsen p denne reisen. Dette er jo bare begynnelsen, og fremover vil dere bde se og hre mye om oss. Vi Tror Deg-Stiftelsen skal vre et naturlig sted henvende seg for voldtektsutsatte og prrende. Fremover vil vi vie hverdagen vr til forebygge voldtekt, avdekke seksuelle forbrytelser og overgrep, styrke rettssikkerheten og ivareta voldtekstsofre og deres prrende. Vi skal jobbe kontinuerlig med fjerne stigmaet rundt fle skam og skyld, samt f mer penhet rundt seksuelle forbrytelser. Vi vil ogs skape holdningskampanjer, medieaktiviteter og andre prosjekter for oppfylle vre visjoner.

Dette er et viktig og betydningsfullt arbeid, og jeg hadde selv henvendt meg til denne stiftelsen om den var til da jeg ble utsatt. Det var ikke fr jeg mtte Andrea at jeg virkelig flte meg forsttt. Jeg har snakket med mange oppgjennom rene, men aldri hrt Jeg forstr. Det fle seg trodd og forsttt er noe av det aller viktigste man kan oppleve etter en voldtekt, og dette vil oppleves om man henvender seg til oss.

Besk gjerne hjemmesiden vr for lese mer: www.vitrordeg.no.

Til slutt vil jeg si tusen takk til de som har stttet og heiet p oss. En spesiell takk til Andrea som ville starte dette med meg. Tusen takk til familien hennes, og ikke minst min egen familie. Foreldrene vre har hatt tro p oss og stiftelsen hele veien, og det er ingen hemmelighet at de har gjort dette lettere for oss. Tusen takk til venner som har vrt med meg gjennom motgang og medgang. Hjertelig takk til alle som vil bidra, sttte, hjelpe og vre der i tiden fremover. Det betyr s mye at ord ikke strekker helt til. Dere er gull verdt og vi setter stor pris p dere! 

Andra og June

Foto: Espen Solli / espen-solli.com
 

Skrevet av June Holm

Illustrasjoner

  • 12.02.2017 kl. 15:46

Da June vant rets Gullpenn under Vixen Blog Awards, fikk hun en flott illustrasjon laget av Mina Rodahl. Vi likte den s godt, at vi tok kontakt med henne for hre om hun nsket lage illustrasjoner til stiftelsen. Det har hun n gjort, og vi er s stolt over resultatet. Vi har lagt de inn p hjemmesiden vr www.vitrordeg.no, der kan dere finne de p hver eneste side.

Den frste illustrasjonen som er vist er ekstra spesiell for oss. Den viser vrt frst mte, under demonstrasjonen 8. august 2016. Illustrasjonen er tatt utgangspunkt i et bilde som VG tok av oss, som faktisk er det aller frste bilde av oss sammen. Det er s ekte, og ikke minst veldig fint for oss ha illustrert. Tenk hva vi har ftt til sammen etter dette mtet. Vi er s takknemlig og rrt over n kunne dele at vi har grunnlagt Vi Tror Deg-Stiftelsen.









Hjertelig takk til Mina Rodahl som har illustrert s sterke og meningsfulle budskap for oss. Glir rett inn i den "rde trden" vr! Vi hper selvsagt vi kan samarbeide mer med Mina i tiden fremover ♥

 

Klem fra Andrea Voldum & June Holm

EN

  • 12.02.2017 kl. 08:15

Dagen har aldri vrt nrmere, og i morgen deler vi alt. Dette blir starten p en helt spesiell reise, som vi gleder oss til ta dere med p!

♥ Andrea Voldum & June Holm


 

TO

  • 10.02.2017 kl. 15:57

To dager igjen, og sommerfuglene i magen har aldri vrt s store. Vi er s spente, og gleder oss veldig til hvordan dette blir mottatt!

♥ Andrea Voldum & June Holm


 

TRE

  • 09.02.2017 kl. 21:32

Nedtellingen har startet, og i dag sier vi 3!

♥ Andrea Voldum & June Holm



 

VI TROR DEG

Velkommen til vr blogg! Vi Tror Deg-Stiftelsen forebygger voldtekt, avdekker seksuelle forbrytelser og overgrep, styrker rettssikkerheten og ivaretar voldtekstsoffer og deres prrende. Vi jobber kontinuerlig med fjerne stigmaet rundt fle skam og skyld, samt f mer penhet rundt seksuelle krenkelser. Vi skaper holdningskampanjer, medieaktiviteter og andre prosjekter for oppfylle vre visjoner. Her kan du flge med p vrt arbeid og engasjement, samt ta del i vr hverdag. Innsamlingskonto: 1503.86.74517


Sk i bloggen

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no